Har du noen gang tenkt på at bak en overskrift i avisen – en du reagerer på – finnes det mennesker som er dypt berørt? Noen som uskyldig lider. Kanskje handler saken om en alvorlig kriminell handling som får store- overskrifter. Men bak den artikkelen, bak nyheten, sitter det en mor. En mor i sjokk og sorg. Kanskje et lite uskyldig barn som ikke har noe med saken å gjøre. Kanskje besteforeldre som ikke vet noen ting. Eller en samboer i bunnløs fortvilelse.

En har gjort noe kriminelt, men det føles som om hele familien blir straffet.

Å sitte på jobb og høre folk diskutere saken i lunsjen og si: «Hvor var foreldrene?» – det river i hjertet. Jeg har bare lyst til å rope: «Jeg er her!» Men de vet det ikke. De vet ikke at en av dem de sitter sammen med, er en dypt såret og sjokkert pårørende. At jeg, de siste dagene, har vridd meg i fortvilelse, gransket meg selv: Hva har jeg gjort galt? Har jeg oversett noe? Burde jeg sett dette komme?

Jeg har gått gjennom hvert eneste minne – helt tilbake til dagen jeg fødte ham.

Og samtidig, i lunsjen, fortsetter praten. Dømmende ord. Antagelser. Teorier. Jeg sier ingenting. Reiser meg og går tilbake til arbeidet. Hvor lenge klarer jeg dette? Når sprekker nyheten? Hva skjer når de skjønner at det er min sønn det gjelder? Vil de prate bak ryggen min? Vil de støtte meg? Eller bare late som ingenting?

Min sønn satt i varetekt, med brev- og besøksforbud. Jeg får ikke snakke med ham. Jeg får bare vite det som står i mediene. Han har ennå ikke fått oppnevnt advokat. Vi vet ingenting. Lillebroren forstår ingenting. Lillesøsteren prøver vi å skåne – vi har ikke klart å fortelle henne hva som skjer med storebror. Familien vet heller ikke noe. Vi har ingenting å fortelle, for vi vet ikke mer selv.

Så begynner ryktene å gå. Vi får meldinger på Facebook. Telefonen ringer. Vi klarer ikke å svare. Skammen er overveldende. Jeg sitter utenfor butikken i bilen. Klarer ikke gå inn. Klarer ikke møte blikk. Klarer ikke tenke klart. Det føles som om det er min skyld, som om alle snakker om oss – og jeg har ingen ord. Ingenting å si. Det ender med legetime. Sykemelding. Jeg må gjemme meg.

Men jeg tenker også på gutten min. Den lille gutten jeg kjenner. Hvor redd han må være nå. Og jeg kan ikke være der. Kan ikke trøste. Kan ikke si at jeg fortsatt er glad i ham. At jeg fortsatt er mammaen hans. Jeg vet han tenker på meg. Jeg vet han vet at jeg er redd, at jeg tenker på ham. Men jeg vet ikke om han tror jeg er sint. Om han tror jeg har vendt ham ryggen.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg bare satt hjemme med skammen og sorgen. Så, helt tilfeldig, oppdaget jeg For Fangers Pårørende. Jeg tok kontakt – usikker, redd, uten forventninger.

Men jeg ble møtt med varme og forståelse. Jeg fikk noen å snakke med. Noen som forstod. Som kjente andre i samme situasjon. Jeg fikk hjelp til å sette ord på tankene, hjelp til å bære det som føltes ubærbart.

Etter hvert møtte jeg også andre foreldre som hadde opplevd det samme. Kun en mor eller far i samme situasjon kan forstå den dype fortvilelsen. Jeg trodde aldri jeg skulle gå i foreldremøte for min voksne sønn, men det gjorde jeg. Der fikk jeg støtte, råd og erfaringer jeg aldri ville vært foruten. Og etter hvert fikk jeg selv mulighet til å støtte andre.

Jeg fant ro, trygghet og forståelse. Jeg klarte å rette ryggen og gå tilbake til jobben. Jeg stod i det.

Min sønn fikk en dom på ti år. Det har vært en lang vei, men jeg har hatt støtte hele veien. Jeg har fulgt ham gjennom hele prosessen. Jeg har besøkt ham, hatt permisjoner sammen med ham, hatt ham hjemme. Nå nærmer han seg et nytt kapittel. Et nytt liv.

Og jeg? Jeg er fortsatt mammaen hans.

Takk til For Fangers Pårørende for all støtte – og for støtten som helt sikkert vil trengs i tiden som kommer, når vi sammen skal finne veien tilbake til samfunnet.

Med hilsen
En mamma som er pårørende til en innsatt