Varetekt

For mange pårørende oppleves den første fasen etter pågripelsen som et sjokk og en krise. Det kan være vanskelig å forstå at en som står deg nær er mistenkt for å ha begått et lovbrudd og blitt fengslet.

Situasjonen er ofte preget av mye uvisshet. Særlig den første tiden vil for mange være preget av et følelsesmessig kaos og stor usikkerhet i forhold til framtiden. Kanskje er det første gangen du må forholde deg til politi, rettsapparat og fengsel. Det er naturlig at du er usikker på hvordan alt fungerer. Ofte har man liten eller ingen oversikt over hva som er årsaken til fengslingen. Det kan være en stor belastning ikke å kjenne til omfanget av saken. Hva har egentlig skjedd? Hva vil skje framover – fengslingsmøter, rettssak, dom og kanskje soningskø? Noen har selv vært til stede under pågripelsen. Dette oppleves for de fleste pårørende som svært dramatisk, ikke minst for barn.
Pårørende kan ha mange tanker og spørsmål omkring det som har skjedd og om lovbruddet. Hvorfor gjorde han det? Har hun egentlig gjort det? Kanskje er han uskyldig? Noen opplever fengslingen som en stor urett som rammer både den fengslede og familien sterkt. En del opplever at saken blir henlagt, at den innsatte kobles ut av saken og blir løslatt eller blir frifunnet under rettssaken. Men for mange er arrestasjon og varetektsfengsling begynnelsen på et kortere eller lengre soningsforhold.

Uvisshet og lite informasjon

Varetektstiden er preget av mange spørsmål. Hvor lenge må han sitte i varetekt? Vil saken bli henlagt, eller vil det bli rettssak og eventuell dom? Hvor lenge må han i så fall sone? Uvissheten og uforutsigbarheten er ofte større i varetektstiden enn under soning av dommen fordi varetekt er en tidsubestemt fengsling og skyldspørsmålet ikke er avklart. Det er dessverre ikke lett å få svar på det man lurer på i denne situasjonen. Pårørende kan henvende seg til den fengsledes advokat og til hovedetterforskeren i saken, men vil som oftest bli møtt med beskjed om at saken er taushetsbelagt, og at man derfor ikke får vite noe. Dette er naturlig nok svært frustrerende for deg som pårørende. Det er viktig å vite at taushetsplikt ikke kan forhindre deg i å formidle noe til fengselet, advokaten eller politietterforskeren. Ofte kan det være godt å få formidlet sine synspunkt og bekymringer selv om en ikke selv får svar på sine spørsmål. Den varetektsfengslede kan oppheve taushetsplikten dersom vedkommende ønsker dette. I de tilfellene pårørende ikke selv kan ha kontakt med den varetektsfengslede, kan pårørende snakke med advokat i saken. Advokaten kan på vegne av pårørende høre med den varetektsfengslede om det er ønskelig å oppheve taushetsplikten.

Kontakten mellom den innsatte og pårørende under varetekt

En varetektsinnsatt har rett til å ta én telefonsamtale like etter pågripelsen for å gi beskjed om hvor han eller hun er. Det er ikke alltid den varetektsfengslede velger å benytte seg av denne muligheten. Det kan være flere grunner til dette, men kanskje er det vanskelig å vite hva man skal si. Hva slags kontakt du som pårørende kan ha med den fengslede ut over dette, avhenger av hvor streng kontroll han er underlagt under varetekten. Kontrollnivået bestemmes av retten i fengslingsmøtet. Det skal ikke være strengere kontrollnivå enn hensynet til etterforskningen tilsier.

Når en varetektsinnsatt er underlagt brev- og besøksforbud kan han eller hun verken motta besøk eller sende eller motta brev. Den varetektsinnsatte er dermed i utgangspunktet ekskludert fra kontakt med sine pårørende. En eventuell kontakt mellom deg og den innsatte under brev- og besøksforbud kan kun skje dersom politiet legger til rette for et møte mellom dere der også politiet er til stede. For noen kan det også være verdifullt å kunne hilse til den varetektsfengslede via hans advokat.

Brev- og besøksforbud kan omgjøres til brev- og besøkskontroll underveis i varetektsperioden. Når den varetektsfengslede ikke lenger er underlagt brev- og besøksforbud har han eller hun i utgangspunktet like forhold som domfelte når det gjelder kontakt med andre. Kontakten med pårørende er da underlagt de kontrolltiltak som gjelder ved fengselet.

Hvor lenge varer varetektsfengslingen?

Varetektsfengsel kan som hovedregel gis med inntil fire uker av gangen. Om politiet har behov for fortsatt varetekt i forbindelse med etterforskningen, må dette vurderes av retten i et nytt fengslingsmøte. Dersom etterforskningens art eller andre særlige omstendigheter tilsier at fornyet prøving av varetekt etter fire uker vil være uten betydning, kan retten sette en lengre frist. Det finnes ingen øvre grense for hvor mange ganger en varetekt kan bli forlenget, og i alvorlige og kompliserte saker hender det at varetektstiden kan strekke seg til mer enn ett år. Norge har ved flere anledninger blitt kritisert for sin bruk av varetekt av torturkomiteen (Den europeiske komiteen for forebygging av tortur – CPT), blant annet på grunn av at varetektsfengslede i noen tilfeller må sitte svært lenge i varetekt.

Håndtering av det praktiske

Midt oppe i denne kaotiske situasjonen, dukker det ofte opp spørsmål om hvordan helt hverdagslige gjøremål skal håndteres når en i familien er satt i fengsel. Hvem skal ta ansvar for at regningene blir betalt? Hvem skal hente barna i barnehagen? Kan boligen beholdes? I mange familier blir en inntekt borte når en person fengsles. Dette lager ofte store problemer for de som er igjen utenfor. Ofte må pårørende bruke mye tid på å finne ut hvordan de skal klare seg økonomisk og om de har økonomiske rettigheter. Det finnes ingen instans som står klar til å bidra med praktisk hjelp til pårørende. Det er ofte de pårørende selv som må ivareta det som må organiseres og avklares, både i forhold til den innsatte og den pårørendes egen situasjon. I enkelte tilfeller kan fengselet bidra med hjelp til den innsatte for å få ordnet opp i praktiske forhold. For eksempel kan kontaktbetjenten eller sosialkonsulenten i fengslet hjelpe til med å skrive søknader, og med henvendelser til for eksempel NAV.

Også pårørende kan ta kontakt med NAV, fortelle om sin situasjon og få informasjon om rettigheter. I tillegg har alle kommuner ansvar for å tilby nødvendig helsehjelp, omsorgstjenester og sosiale tjenester. Noen kommuner har kriseteam som i større kriminalsaker også ivaretar familien til den som er pågrepet og arrestert, både ved å bidra med praktisk hjelp og støtte, og gjennom samtaler og rådgivning.