Forvaring

Forvaring kan idømmes tilregnelige lovbrytere når retten mener at vanlig fengselsstraff ikke er tilstrekkelig for å beskytte samfunnet, og når faren for gjentakelse blir vurdert å være stor. Dom på forvaring forutsetter at det er begått alvorlig kriminalitet. Lovbryteren må ha begått, eller forsøkt å begå, en alvorlig voldsforbrytelse,  seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse, grovt ran eller annen forbrytelse som krenker andres liv, helse eller frihet.

Forvaring er en tidsubestemt straffereaksjon. Retten fastsetter en tidsramme, en lengstetidog normalt også en minstetid. Minstetiden angir det tidspunktet hvor den domfeltetidligst kan løslates på prøve. Dersom den domfelte ikke er løslatt når lengstetiden utløper skal han løslates eller saken vurderes på nytt. Avgjørelsen treffes av domstolen hvis ikke påtalemyndigheten og kriminalomsorgen er enige i løslatelse. Hvis domstolen mener at gjentakelsesfaren fortsatt er stor kan straffen forlenges med inntil fem år om gangen. Det vil si at den forvaringsdømte ikke vet hvor lenge han skal sitte i fengsel. Dette kan oppleves svært belastende både for domfelte og pårørende, blant annet fordi det er vanskelig å planlegge framtiden.